Min Teknologihverdag: Gøran Solbakken

16/11/2011

Data, Internett, Kommentar, Spill

I artikkelserien “Min teknologihverdag” vil Teknolicious finne ut hvilke teknologiske produkter som preger hverdagen til folk, og hvorfor de har valgt akkurat disse. Har du tips til noen som bør bli intervjuet, så send en e-post.

Dagens intervjuobjekt er Gøran Solbakken(@gorsol23). Han er mannen bak spillbloggen barespill.com. På bloggen finner du tester, anbefalinger og annet spillrelatert stoff. Jeg anbefaler Gørans sak, Pass på, spill er farlig!, på det sterkeste. I tillegg skriver han spilltester for et annet norsk spillnettsted.  

Min teknologihverdag

Hvilket oppsett av datamaskin(er), mobil og nettbrett har du i dag?

Jeg har 1 stasjonær PC, samboeren min og jeg har en bærbar PC hver av oss, og det står en stasjonær PC på rommet til eldste sønn i huset som trenger litt reparering før den fungerer.

Jeg har en HTC Desire som jeg er meget fornøyd med. I motsetning til en iPhone opplever jeg HTC som mer åpen, og jeg kan få den til å gjøre og se ut som jeg vil. Har alltid hatt interesse for design og operativsystem, og muligheten til å velge dette selv på telefon er suverent.

Har dessverre ikke gått til innkjøp av et nettbrett enda, og har nå bestemt meg for å vente på neste generasjons nettbrett før det blir noe innkjøp.

Hva er bakgrunnen for valget av disse komponentene?

Både min stasjonære og bærbare PC, samt mobiltelefon, er sponset via jobben. Den stasjonære fikk jeg velge mellom en hel del forskjellige modeller, og falt da på den kratigste og den med det beste skjermkortet, så klart…

Hva foretrekker du helst, Mac eller PC?

Som den gameren jeg er så er valget mitt ganske todelt. Til spilling så er PC mer eller mindre det eneste valget, og jeg kommer nok alltid til å ha en «nyere» PC stående til spilling.

Men det jeg har testet og sett av Mac er veldig positivt. Heldigvis begynner det å nærme seg en oppgradering av en bærbar i huset, og da kommer nok valget definitivt til å være Mac. For meg virker det mer stabilt, og jeg er en veldig stor fan av operativsystemet og hvordan alt er lagt opp. Og uansett så trenger jeg ikke to PC’er til spilling, så jeg kan med relativt stor sikkerhet si at det neste kjøpet blir en Macbook Pro.

Hva består oppsettet i stua av?

I stua har jeg den nevnte stasjonære PC’en koblet opp mot TV’en, en 51″ Samsung Plasma. Her foregår det meste av tv-titting via streaming over nett, filmer og alt annet man kunne ønske seg. I tillegg har jeg en Playstation 3 og Xbox 360, alt koblet opp mot et JVC surroundanlegg.

Som den gameren du er, hva er ditt favorittspill igjennom tidene? Og hvilken konsoll har blitt mest utslitt?

Haha, det er jo spørsmålet de fleste gamere sliter med å svare på. For å ta det siste først, så har jeg nok brukt mest tid på PC som spillplattform. Men den siste tiden så har jeg brukt mest tid på PS3, med spill som Dark Souls, Batman: Arkham City og Uncharted 3. Heldigvis har jeg fått meg Skyrim på Xbox 360 (i tilllegg til PC) så min trofaste gamle Xbox 360 får snart litt mer kjærlighet.

Hvis det er slik at jeg på død og liv må velge et favorittspill gjennom tidene, så må nok det være Final Fantasy 7. Eller Mass Effect. Nei vent, Red Dead Redemption. Metal Gear Solid kanskje? Nei jeg greier nok ikke å velge ett favorittspill, det er umulig. Jeg har veldig gode minner fra A Beast Within: A Gabriel Knight Mystery, dette var nok den første virkelig store spillopplevelsen jeg hadde.

Favorittspill det siste året kan jeg si, Dark Souls. Jeg anbefaler alle å gi det spillet en sjanse!

Hvem er din favoritt på Twitter?

Hm, igjen et ganske vanskelig spørsmål. Jeg liker Nathan Fillion (@NathanFillion), skuespiller i Castle og Firefly.

Av spillfolk så følger jeg blant annet @therealcliffyb, produsent av Gears of War-serien.

Hvis det skulle være en ikke-person så er valget @Killscreenmag, som står på den geniale spillsiden og bladet Kill Screen.

Dagens favoritt-app til nettbrett/mobil?

Spotify. Ganske lett, det er den ene appen jeg hadde savnet mest.

, , , , , , , , ,
  • Spider1204

    South Stream vs. Nabucco: hvofor Nabucco vil tape konkurransen

    Den europeiske unionen ser på ideen om diversifisering av gassleveranser som et av de viktigste prinsipene i sin energistrategi. For å sette denne ut i livet har man tatt i bruk store politiske reserver. Men i denne strategien har man en ulempe framkalt av ubegrunnet redsel for å bli avhengig av Russland på energiområdet. Et typisk eksempel er konkurransen mellom to prosjekter: South Stream og Nabucco. Det første er egnet til å skape en ny kanal for å levere russisk gass til EUs marked. Det andre – for å få alternativ gass fra Kaspihavets region, Sentral-Asia og Nord-Afrika.
    Man har arbeidet med prosjektet Nabucco i 9 år allerede. Det forener gasstransittselskaper i Østerrike, Bulgaria, Ungarn, Tyskland, Romania og Tyrkia. Ifølge planen måtte man gå i gang med byggingen allerede i år, men dette skjedde ikke fordi man hittil ikke har undertegnet kontrakter med leverandørland. Tiden for realiseringen av prosjektet blir nå kalt til spøk for ”en papirgassledning” og utsettes til 2017.
    Ønsket om å avstå fra russisk gass har tatt overhånd over sunn fornuft. Som resultat har Europa drevet seg selv i et hjørne, konstaterer direktør Konstantin Simonov ved Fondet for nasjonal energisikkerhet.
    - ”EU har aldri lagt skjul på at dette prosjektet er tilstrekkelig vanskelig og problematisk. Det er ingen hemmelighet at prosjektet mangler sin ressursbase. Herfra følger alle av dets ulykker. Vi er klar over at den ene halvparten av verdien ifølge prosjektet  må bli reist i det åpne markedet, og den andre  – av prosjektdeltakerne. Men av prosjektdeltakerne er bare det tyske selskapet RWE og det østerrikske OMW som er solvente.  I det åpne markedet kan man ikke reise disse pengene fordi investorer stiller økonomiske spørsmål: hvorfra vil gass komme, hvem vil dere selge denne. Kort og godt: ingen gass – ingen investeringer – ingen prosjekter”.
    Saken er den at Nabucco fra begynnelse av hadde en meget lang liste over eventuelle gassleverandører. Men de forlot denne listen av forskjellige grunner. Iran som etter Russland er den nest største eier av de oppdagete gassressursene i verden har vært strøket ut av politiske grunner. Sanksjonene inført av FN forbyr investeringen i den iranske gassindustrien og  forhandlinger om gassleveranser med det gjeldende regimet i dette landet. 
    Det finnes store forråd i Turkmenistan – men det hele støter på juridiske hindringer.  I dag får man ikke bygge en gassledning på Kaspihavets bunn uten tillatelse fra alle fem kaspihavslandene. Og Russland og Iran går besluttsomt ut mot dette prosjektet. Man studerte til og med Egypt men ”den arabiske våren” har senket dette landet i et politisk kaos. Det finnes også et scenario med Irak. Men man har ikke hatt en fullverdig utvinning i landet siden Saddam Hussein. Det kan derfor ikke handle om gjenopprettelsen av gasspotensialet, det kan bare handle om dets opprettelse på bar bakke. Ikke nok med det, det er kjempestore politiske risikoer  man har vedvarende i dette landet. Al Qaeda er meget aktiv i landet,  denne organisasjonen har lovet å iverksette 100 terroraksjoner som svar på at dens leder Osama bin Laden ble tatt av dage i Pakistan i mai.
    Det siste håpet er Aserbaijans gass. Men forekomstene som er i drift er utilstrekkelige for å fylle Nabucco. De som er lovende er meget dyre, dertil kommer at de ikke kan bli tatt i bruk før 2017. I Europa er man ikke rede til å vente så lenge, det er derfor at et stadig større antall land slutter seg til South Stream.      
     Ideen om å legge denne gassledningen ble til da Russland og Italia diskuterte muligheter for å utvide muligheter til et felles prosjekt om gasseksport til Europa.  I 2007 undertegnet det russiske energikonsernet Gazprom og det italienske olje- og gasskonsernet ENI en overenskomst om strategisk partnerskap og opprettelse av et felles selskap. I 2011 ble selskaper fra to av Europas største nasjoner, franske EdF og tyske Wintershall, aksjonærer av South Stream.  Overenskomsten om deltakelsen i prosjektet ble på dette tidspunktet allerede undertegnet av Bulgaria, Serbia, Ungarn, Slovenia, Kroatia og Østerrike. Og sist men ikke minst, Tyrkia som tidligere ikke hadde støttet ideen om å legge en gassledning på Svartehavets bunn, tillot Gazprom i april å starte letingsarbeider til havs for å bygge gassledningen. Russland forsikret en gang til alle prosjektdeltakerne at gass som planlagt vil gå gjennom South Stream i 2015.
    South Streams hovedfordel er at denne nettopp ikke har noen problemer med ressursbasen. Takket være tilkoblingen til Det enhetlige gassforsyningsnettverket vil South Stream få adgang til gasskjemper i Jamalo-Nenetsk autonom krets. Og det er den trumf Nabucco ikke har noe å by mot.
    En analyse av politiske risikoer ved transitten gjennom Tyrkia er heller ikke til beste for Nabucco. Sammenbruddet av den såkalte multikulturelle politikk kan antakelig igjen lukke døren til Den europeiske union for dette muslimske landet. Imidlertid regner Ankara en gang til med å bytte gasstransitten mot det ønskede medlemskapet i EU. Således er situasjonen med den oppreklamerte gassledningen Nabucco meget trist. Ingen gass, ingen kreditter, ingen effektiv marketingstrategi. Til gjengjeld har man transittrisikoer. Alt dette gjør det mulig å trekke den slutning at Nabucco neppe vil tåle konkurransen med South Stream.

  • Spider1204

    FNs Havrettskonvensjon og Arktis

    Kloden blir plaget av energisult. Etterspørselen etter energibærere går opp, antallet lett tilgjengelige kullhydrater blir mindre og mindre, konkurransen blir hardere og hardere. Menneskeheten et tvunget til å starte utbyggingen av forekomster som tidligere ble sett på som ulønnsomme. Man setter søkelyset på klodens skattkammer med nyttige mineraler – Arktis.Den globale oppvarmingen er som kjent en negativ faktor men det viser seg at denne har noen fordeler og. Den raske smeltingen av arktisk is i de siste årene har banet vei til skattkammeret skjult under denne. Det er klart at ikke bare de arktiske statene men også andre nasjoner ikke kunne la dette faktumet gå hen upåaktet. Det meldte seg spørsmålet: hvem tilhører denne regionen og hvilke regler regulerer dens industrialisering?Så tidlig som på 1920-tallet oppsto folkerettens norm som delte de arktiske områdene i sektorer som tilhørte hver av de arktiske statene.Men etter oppdagelsen av nye forekomster i Arktis kom det fram oppfordringer til å revidere sektorprinsippet.  Dette ble til og med ikke inkludert i De forente nasjoners havrettskonvensjon av 1982 ratifisert av Russland. Dette dokumentet fastsetter en farvannssone på 12 nautiske mil. Kyststatens fulle suverenitet omfatter denne sonen, luftrommet over denne, dens havbunn og sonens indre. Og dens eksklusive økonomiske sone strekker seg over ytterligere 200 nautiske mil.Havbunnen og dens indre som ligger utenfor disse sonene blir erklært menneskehetens felles arv. Det betyr at alle statene i verden har like rettigheter til utvinningen av deres naturressurser, og hver stat har rett til å innlevere søknad til FN for å utvinne ressurser på fastlandssokkelen. Og statsgrensen går nå ikke langs polarsektorenes linjer men på den ytre grensen av de territorielle farvannene. For Russland, Canada og Danmark er det fastsatt en grense på 12 nautiske mil, for USA – 3 nautiske mil. Som resultat er Arktis fra det internasjonale rettslige standpunktet blitt ”et ingenmannsland”. Og man har fremdeles ikke løst spørsmålet om metoder for å ”dele” dette. Det er heller ikke klart hvem har rett til sin del av den arktiske kaken, bare polarlandene eller alle stater i verden?Til tross for dette er polarlandene – og helt berettiget fra det geografiske synspunktet –a v den oppfatning at Arktis tilhører dem. Når det gjelder problemer som melder seg så prøver Russland, USA, Canada, Norge og Danmark å løse dem innenfor rammen av Arktisk Råd. Samtidig har hvert land utarbeidet sin strategi for å industrialisere den omstridte regionen. I september 2008 kom det fram ”Grunnlag av Den russiske føderasjonens politikk i Arktis”, i samme år – Norges nordlige strategi, i januar 2009 – USAs arktiske doktrine, om sommeren 2009 – Canadas nordlige strategi. En del punkter i disse dokumentene faller sammen hos alle fire landene. Arktis blir anerkjent fram for alt som en strategisk ressursbase for hvert av disse landene og verden som helhet. Dessuten planlegger hver stat å utvikle økonomien og den sosiale sektoren, verne om miljøet og bedre styrestrukturen i sin sektor av Arktis, å utvikle vitenskapelige undersøkelser her. Under gjennomføringen av alle arbeidene må selskaper overholde spesielle krav. De er lagt fram i rettelser til loven om fastlandssokkelen, framholder representant Darja Vasilevskaja for Natuforvaltningsdepartementet:En sterk oppmuntring for å revidere forholdet til loven om dette spørsmålet er blitt uhellet i Mexicogolfen. Etter sitt omfang er dette en av de største katastrofene forbundet med oljeutvinningen. Denne fikk det internasjonale samfunnet samt også vårt depatement til å se på spørsmålet annerledes. Vi har laget et lovforslag, dette er allerede i Statsdumaen og vil antakelig bli behandlet i denne møtesesjon. Lovforslaget antar nødvendigheten av å ha mobiliseringskrefter og midler for å fjerne følger av uhell, spesielle fond som gjør det mulig økonomisk å gjøre godt for skaden.Den russiske økonomiske utviklingen av Arktis er delt her i flere etapper: blant annet setter Moskva seg som mål fram til 2015 å besørge den internasjonale og rettslige utforming av Den arktiske sonenes ytre grense i Den russiske føderasjonen. I dag samler forskningsekspedisjoner et stadig større antall bevis på at Lomonosov- undervannsfjellkjeden er en fortsettelse av den russiske arktiske fastlandssokkelen. Dokumenter vil bli lagt fram for FNs spesielle kommisjon. Moskva planlegger likeledes å ombygge økonomien strukturmessig i regionen, opprette infrastruktur og et system for å styre Den nordlige sjøruten og dermed trygge den eurasiske transitten. Mot 2020 må den arktiske sonen forvandle seg til Russlands ledende strategiske ressursbase.Norge satser i sin nordlige strategi spesielt på å opprette en vitenskapelig base for regionens økonomiske utvikling. Forskningsarbeider i forbindelse med Arktis pågår allerede aktivt der. Russiske studenter og forskere deltar i dem etter spesielle programmer. Canada gjør krav på å være leder i arktiske problemer internasjonalt. I Canadas UD understreker man spesielt at Ottawa kontrollerer arktiske områder og farvann og tar dette for seg meget ansvarsfullt, alle spørsmålene og grensetvistene vil bli løst på grunnlag av FNs havrettskonvensjon. Den amerikanske strategien er som vanlig for seg selv. USA aksepterer ingen av variantene for å fastsette grenser i Arktis som i dag blir foreslått av polarstatene. Og deres kurs mot juridisk å sikre seg områder på den arktiske sokkelen blir av dem betegnet som en fare for USAs nasjonale interesser. Danmark forblir til tross for medlemskapet i Den europeiske unionen og NATO det eneste landet hvis forhold til søkerne til Nordpolen kan bli kalt for avbalansert. København holder seg til nøytralitetspolitikken og opptrer derfor som den mest lojale deltaker i ”den arktiske striden”.Island akter likeledes å slutte seg til deltakerne i de arktiske forhandlingene. Dessuten kan de opptre som ”et egenartet vindu til Arktis” for andre stater. Sommeren i år kjøpte en kinesisk forretningsmann 300 kvadratkilometer jord nordvest på Island. Det er ikke utelukket at dette er det første skrittet i Beijings forsøk på å legge fram sine krav på Arktis. Men de arktiske landene fastholder at de er i stand til selvstendig å løse alle spørsmål om utviklingen av denne regionen. Den økonomiske utviklingen av Arktis vil i dette tilfellet et vel for alle – råvarer herfra vil gå også til andre land.

  • Spider1204

    Utsikter over utvidelsen av den russiske sektoren i Arktis

    Ifølge spesialistprognoser har man i Arktis over en fjerdedel av verdens olje- og gassressurser. Alle landene som har adgang til Polhavet, og dette er bortsett fra Russland og Norge også Danmark, Canada og USA, gjør krav på deres lovende utvinning. Imidlertid har også land som ligger langt fra Arktis som Kina, Japan og selv Malaysia og Thailand kommet med krav på å få sin andel.Den arktiske regionens nåværende status blir regulert av FNs havrettskonvensjon som går ut på at ikke et land har rett til å opprette sin personlige kontroll over Arktis. Men landene som har adgang til Polhavet kan erklære områder som strekker seg 200 nautiske mil fra deres kyst sin utelukkende økonomiske sone. Denne sonen kan bli utvidet med ytterligere 150 nautiske mil om landet beviser at den arktiske undervannssokkelen er en fortsettelse av dets fastland. For tiden gjør Russland seg klar til å presentere en ny søknad til FN om den arktiske sokkelen ved Lomonosov- og Mendelejev- undervannsfjellkjeder. Danmark gjør for sin del krav på en del av disse fordi de tror at de er en fortsettelse av Grønnland-plattformen. Det samme gjør Canada, forteller sjef Lev Voronkov ved Sentret for de nordeuropeiske og østersjøundersøkelser.- For Russland og de andre kystlandene er samarbeidsveien den eneste mulige og ønskelige. Om de er i stand til å bevise at noen høyder – i dette tilfellet Mendelejev-platået og Lomonosov-fjellkjeden – er en fortsettelse av deres fastlandssokkel, kan de gjøre krav på fastlandssokkelen som er opp til 350 nautiske mil bred. Man har derfor et godt rettslig grunnlag for å løse disse spørsmålene på grunnlag av folkeretten. På den andre siden ønsker landene som ikke har noe med Arktis å gjøre og som på det løvlige grunnlaget ikke kan gjøre krav på fastlandssokkelen naturlig nok å  delta i delingen av den rike arktiske ”kaken”. Og i denne forbindelse foreslår de å opprette nye rettslige forhold i Arktis i likhet med Antarktis, å opprette en internasjonal administrasjon. Alt dette ikke i fullt monn svarer til Havrettskonvensjonen av 1982 som går ut på at bare kystlandene har rett til den tilstøtende fastlandssokkelen.”I 2007 gjennomførte Det russiske havforskningsinstitutt om bord på isbryteren Rossia geologiske og geofysiske undersøkelser på det stedet hvor Lomonosov-fjellkjeden går over til fastlandssokkelen i Laptevhavet og Det østsibirske havet for å begrunne den russiske fastlandssokkelens ytre grense. I dette øyemed gikk forskerne om bord på en forskningsubåt til havbunnen ved Nordpolen. For første gang i historien tok man bunn- og planteprøver på en vel fire tusen meters dybde. Dessuten ble det på havbunnen i Nordpolen plantet Russlands flagg. En foreløpig analyse av ekspedisjonens arbeidsresultater bekreftet at Lomonosov-fjellkjeden og Mendelejev-platået er en fortsettelse av den russiske fastlandssokkelen.I sommeren i år dro det russiske forskningsfartøyet Akademik Fjodorov til Lomonosov-fjellkjedens område. Ekspedisjonens hovedoppgave var å fastslå tykkelsen av havbunnens sedimenter. Deres tykkelse er enda et kriterium for å fastslå grensen av landets fastlandssokkel. Etter en analyse av forskningsresultatene og konsultasjoner med de arktiske landene vil søknaden for å fastsette den russiske fastlandssokkelens ytre grense i Polhavet bli sendt til FNs spesielle kommisjon. Rusland innleverte slik søknad allerede i 2001. Men denne ble avvist fordi man i søknaden ikke begrunnet tilstekkelig         at Lomonosov-fjellkjeden og Mendelejev-platået er en fortsettelse av fastlandet. I tilfelle Russlands nye søknad blir godtatt får Russland i 2012 rett til å utbygge arktiske forekomster herunder kullhydrater på 1 million kvadratkilometers areal.    Samtidig insisterer Danmark på at Lomonosov-fjellkjeden er en fortsettelse av deres territorium. I august 2007 gjennomførte Danmark sin egen forskningsmisjon i Arktis for å få data som vil danne grunnlaget for deres søknad til FN. Ifølge denne misjonens resultater kom de danske spesialistene til den slutning at Lomonosov-fjellkjeden er en fortsettelse av den tektoniske nordamerikanske platen og den tektoniske grønlandsplaten og ikke den eurasiske som Russland sier.Men de fleste russiske ekspertene er allikevel sikre på at hovedkonkurransekampen om arktiske ressurser vil utspinne seg i de nærmeste årene mellom Russland og Canada som kjemper om sannelig økonomisk tiltrekkende områder nord på fastlandssokkelen. I dette tilfelle kan den russiske ledelsen komme fram til en overenskomst med Danmark og dermed betydelig forsterke sine sjanser til gode resultater. Man kan oppnå denne overenskomsten mellom Russland og Danmark om de  to landene blir enige om at Lomonosov-fjellkjeden er en fortsettelse av Grønland og Sibirs fastlandssokkel. Dette vil gjøre det mulig for Russland å opprette kontroll over en stor del av de arktiske energiressursene.I slutten av 2010 ble det holdt et russisk-kanadisk utenriksministermøte. Sergei Lavrov ble enig med Lawrence Cannon om at Russland vil avgjøre sin strid rundt Lomonosov-fjellkjeden på betingelser som dikteres av FNs havrettskonvensjon men ikke vil finne seg i forsøk på å begrense den russiske rollen i Arktis. Russland, sa han, er rede til å forsvare sine interesser med alle tilgjengelige metoder juridiske, diplomatiske, militære og økonomiske.

  • Spider1204

    Forhåndsundersøkelser av den arktiske fastlandssokkelens reserver

    Gjennom det siste tiåret ble det antatt at rundt 20 prosent av verdens olje- og gassforråd befinner seg i Arktis. Men i dag har spesialister all grunn til å anta at langt større reservar av naturens råvarer er skjult nord for polarsirkelen.Man må her ta i betraktning at det i verdens olje- og gassområder til lands herunder i Russland på de 15-20 siste årene ikke har vært oppdaget noen store olje- og gassforekomster. 30 prosent av verdensutvinningen flyttet allerede til fastlandssokkelen i havet. Og dette betyr at Arktis snart vil bli et verdenssenter i brenselsutvinningen.På de flere millioner siste årene har regionen vært utsatt for omfattende geologiske endringer. Forrådene vandret. Det oppsto en iskalott med evig tele. Denne øvde sterkt trykk på gassressursene, deretter kom smeltingen av isbreer. Trykket minsket, noe som gjørde at gass spredte seg og det oppsto såkalte gasskalotter. Temperaturforskjellen var her enorm – fra is- til drivhuseffekten. Oljen begynte å forsvinne, men gassomfanget  økte. I 2008 offentliggjorde man resultatene av Den amerikanske geologiske tjenestens femårige arbeider. Ifølge dens bedømmelse er det forekomster av naturgass som dominerer i Arktis. Deres andel kommer opp i 75 prosent.  Når det gjelder olje vil man finne denne enten langt nede i jorden eller på foekomstenes utkanter.Ifølge selskapet Total ligger de største arktiske gassholdige områder nettopp i den russiske sektoren. Bare i Karahavet og Barentshavet har man fra 65 til 215 milliarder fat omregnet til olje. Gass som strategisk sett er en mer lovende energibærer enn olje står for 80 prosent. Nettopp dette betinger den store interessen for russiske Arktis. Det handler i dag bare om de områder som allerede tilhører Russland i Arktis. Om de russiske forskerne greier å bevise at Lomonosov- og Mendelejev-undervannsfjellkjedene er en geologisk fortsettelse av den russiske fastlandssokkelen kan Russland få rett til en region på ekstra 1,2 millioner kvadratkilometer nord for polarsirkelen.Russland begynte å etablere seg i de arktiske områdene allerede på 1800-tallet, men man utforsket kun Polhavets kyst. Etter vedtakelsen av FNs havrettskonvensjon i 1982  fikk Sovjetunionen og de andre landene i Den arktiske klubben herunder USA, Canada, Norge og Danmark rett til å utvide statens økonomiske sone på bekostning av fastlandssokkelen. Men i lang tid tok ingen av disse landene aktive skritt for å utvide sitt territorium.Dagens geologiske undersøkelser kan allikevel ikke gi nøye tall om råvarer i regionen. Men dette betyr ikke at man ikke har data i det hele tatt.Ifølge de offisielle tallene lagt fram av Det russiske havforskningsinstituttet utgjør forrådet i den vestlige del av russiske Arktis omtrent 42 milliarder tonn olje og 71 tusen milliarder kubikkmeter gass. Og fastlandssokkelen i de østlige arktiske havene inneholder rundt  9 milliarder tonn olje og 10 tusen milliarder kubikkmeter gass. Gazprom anslår kullhydratenes ressurser på fastlandssokkelen i Barantshavet, Petsjorahavet og Karahavet til om lag 70 milliarder tonn betinget brensel.Laptevhavet, Det østsibirske havet og Tsjukotkahavet er de minst utforskede. Man har der hittil ikke boret en eneste brønn. Men områder som den nordlige fastlandssokkelen av Alaska og Canada i Beauforthavet og Tsjukotkahavet, Barentshavets russiske sørvestlige del og en del av Petsjorahavet og Karahavet er allerede tatt i bruk. Den globale oppvarmingen som gjør at isarealet vedvarende blir mindre, noe som gjør det mulig betydelig å utvide forskningsregionenes grenser kan lette geologenes oppgave.For tiden har man oppdaget i Barentshavet 13 forekomster av kullhydrater, hvorav 8 blir satt i drift. Gassforrådet på Barentshavet og Karahavets sokkel utgjør 4,8 tusen milliarder kubikkmeter gass. Oljeforrådet i Barentshavet utgjør i følge dagens anslag 450 millioner tonn, alle forekomstene her er satt i drift.De arktiske kullhydratene kan på tankskip fraktes i store mengder til landene i den asiatiske og stillehavsregionen, noe som er meget vitkig for Russland, framholder sjef for den russiske presidentens administrasjon Sergei Narysjkin:- Også utviklingen av det praktiske samarbeidet på energiomrpådet med landene i den asiatiske og stillehavsregionen er av strategisk betydning for oss. Etterspørselen etter kullhydrater i denne regionen går opp langt raskere enn i Europa.Man har håp om at den lite utforskede arktiske regionen snart  vil legge for dagen alle av sine hemmeligheter. I 2012 vil den russiske regjeringen vedta et program for å studere, lete etter og utvinne kullhydrater på den arktiske fastlandssokkelen. Man vil gå i gang med geologiske letingsarbeider i stor skala i den russiske sektoren av Arktis. I nærmeste framtid vil man nettopp i denne regionen gjøre oppdagelser som man neppe kan vente seg til lands.

  • Spider1204

    Militarisering av Arktis. Perspektiver for opprettelse av arktiske styrker

    Ingen betrakter Arktis som en død sone lenger. Under grenseløse isvidder ligger det 7% av oljerikdommer og 2/3 deler av gass som er kjent per i dag, samt store forekomster av gull, diamanter og andre nyttige mineraler. Global oppvarming og smelting av isene i Arktis som vitenskapsfolk prognoserer vil avblokkere de rikeste forråd av naturrikdommene i Nordishavet.Allerede i dag fremkaller dette perspektivet debatter mellom stater som kommer med krav på arktiske områder. Det er fem hovedpretendenter – Russland, Canada, USA, Danmark og Norge. Problemet er at fire av dem, unntatt Russland, er med i militæralliansen NATO. På denne alliansens toppmøte i Lisboa i november 2010 ble Arktis tydelig øremerket som blokkens interessesfære. Det finnes territoriale tvister mellom de arktiske NATO-landene, noe som gjør situasjonen enda mer spesiell. Amerikanerne kan for eksempel ikke dele med Canada det arktiske Beauforthavet. Den dansk-kanadiske tvisten om øya Hans sin tilhørighet fortsetter fremdeles.I dag skynder til og med Kina seg til å profilere seg i Arktis, selv om det egentlig ikke har noe å gjøre med Nordpolen. Isbryteren Snødragen kom inn i arktiske farvann to ganger. Også Sør-Korea begynner å bygge egen isbryter.I en rapport fra USAs nasjonale vitenskapsakademi  anbefaler man overfor den amerikanske marinen å endre sin holdning til Nordpolen og bygge sitt arbeid om i forbindelse med det at situasjonen er blitt vanskeligere. Man forutsetter å styrke arktisk trening av marinen, marineinfanterister, kystvakt, utruste marinen i tillegg med fartøyer av arktisk klasse og nye isbrytere, sette opp i Arktis permanente undervanns-og overflatestasjoner som skal drive med iakttakelse og oppfølging, forteller sjefen for Det russiske senteret for analyse av våpenhandel i verden Igor Korotsjenko:- Amerikanske atomdrevne ubåter som kan brukes til forskjellig forutbestemmelse driver stadig med kamppatruljering i Nordishavet. Dette gjøres naturligvis ikke med noen vitenskapelige mål for øye.Pentagon holder bestandig en operativ rakettgruppe på 3-4 kryssere og 4-6 destroyere i de høye bredder. 11-luftarme er stasjonert på Alaska. Det amerikanske flyvåpen og ubåter som driver med kamppatruljering i Nordishavet har svært presise våpen. USAs forsvarsdepartement forbereder også landsstyrker til innsats i Arktis. Det er besluttet å bygge opp to nye kystvaktbaser med fremskutt basering på Alaska.Canada har bevilget penger for å bygge en dyptvannshavn og en marinebase i Nanisivik som egentlig var glemt for lenge siden. Deretter begynte man å rekonstruere og utvide treningsbasen Resolute og bygge arktiske patruljeskip, mens troppestyrken stasjonert i den arktiske sonen har økt med det 10-dobbelte. Canada har ikke fast militær tilstedeværelse i Arktis. Men hver sommer, fra og med 2007, har dette landet holdt øvelser rettet mot å ”forsvare suverenitet” i Arktis som har fått kodebetegnelsen Nanook.I 2010 deltok militære også fra andre land i øvelsen – for første gang. Det var USA og Danmark. Som følge av dette har Canada fått en uoffisiell spesiell status som representant for NATOs interesser i Arktis. Sommeren 2011 ble øvelsen holdt med aktiv deltakelse av luftvernstyrker: jagerfly, spionfly og transportfly.Norge har åpnet et nytt avansert kommandosenter på Reitan. Dessuten har Norges største militærbase flyttet nordover. Sommeren 2011 ble det holdt en militærøvelse Cold Responce der. I øvelsen deltok 10 tusen militære fra NATOs og Norges tropper.Russland med en femte del av sitt territorium liggende i Arktis er nødt til å reagere på militariseringen av regionen. Russland kommer til å opprette en spesiell gruppering av arktiske styrker som skal trygge sikkerheten til den russiske delen av Nordishavet under forskjellige militærpolitiske situasjoner. Dessuten skal denne regionen i samsvar med en arktisk strategi utarbeidet av Russlands Sikkerhetsråd faktisk sortere under Den føderale sikkerhetstjenestens ansvar og forvandle seg innen 2016 til Russlands ledende strategiske ressursbase.Våren 2011 informerte Russlands forsvarsdepartement at på Kolahalvøya opprettes det en spesiell infanteribrigade for innsats i Arktis. De militære skal få spesiell uniform og materiell som er beregnet på bruk under arktiske forhold, forteller Igor Korotsjenko:- I samsvar med den russiske militære standardens krav skal rustninger kunne brukes både under høye og under lave temperaturer. Dette gjelder landstyrkenes rustninger. Når det gjelder ekstra muligheter, så er de forbundet med det at man også skal ha militære isbrytere som vil bli i stand til ikke bare å ledsage fartøyer gjennom de steder hvor de ikke kan gå selv, men også handle autonomt og oppfylle forskjellige slags misjoner i krigstid.Arktis er dessverre blitt en militariseringssone nå. Det finnes bare en utvei: de arktiske stater må snarest mulig dele ansvarssoner i Arktis, gå over til fredelig utnyttelse av regionens naturrikdommer og frata landene som ligger langt fra Arktis ønsket om å markere sine interesser i denne regionen ad militær vei.

  • Spider1204

    Økologiske risikoer under arbeid i Arktis

    Arktis er uhyre viktig for å bevare økologisk likevekt på planeten. Hva global miljøsikkerhet angår, har denne makroregionen vidt forskjellige funksjoner. Man sier at Arktis er et spesielt ”værets kjøkken”. Dette er en region med meget dynamiske og ustabile klimaprosesser, brudd av deres balanse vil uunngåelig føre til globale klimaendringer i hele den nordlige halvklode. Denne regionen har en svært spesiell og unik dyre-og planteverden. Hvis man mister den, vil dette påføre stor skade mot stabilitetspotensialet til alle økosystemene i verden.
    I dag kan vi ikke ignorere miljøspørsmål når vi snakker om utvikling av Arktis. Det er nødvendig å innføre spesielle begrensninger i økonomisk virksomhet i regionen. Man må bl.a. bruke kostbare miljøvennlige teknologier og overholde streng produksjonsdisiplin. Dessuten må man treffe kostbare tiltak rettet mot å rehabilitere forurensede områder.
    Russland er en ordentlig banebryter hva utbygging av den arktiske regionen angår. Forskjell mellom russisk Arktis på den ene siden og Alaska, Nord-Canada, Grønland og store regioner i de skandinaviske land på den andre er at i Russland bor det betydelig flere innbyggere i Arktis. Her ligger det 46 byer og tettsteder med en befolkning på fem tusen og enda flere innbyggere. Derfor er miljøspørsmål særlig aktuelle her.
    På det arktiske forumet holdt på Lomonosov-statsuniversitetet i Moskva (MGU) i september 2010 lovet Russlands statsminister Vladimir Putin at ikke et eneste industriprosjekt i Arktis vil bli gjennomført uten hensyn til miljøkrav. Statsministeren bemerket at Arktis sin storhet er høyere enn de oljefat og gassvolumer som vi kan få der.
    Deretter tok man for seg spørsmålet om nødvendigheten av å fjerne svære søppelhauger i Arktis på en tverregional konferanse til Forente Russland i Jekaterinburg i juni 2011. Her lovet statsministeren også å starte en ordentlig opprydding der, renovere søppel, de beryktede brenseltønner som i titalls hadde opphoper seg rundt stasjoner, militærbaser og tettsteder nordpå.
    Mange økologer er i dag bekymret over starten på utvinning av olje og gass i Arktis snart. Mens moderne teknologier gjør det mulig å utvinne dem med overholdelse av alle miljøstandarder. De frøste arktiske prosjekter har greid å bevise det allerede. For det norske prosjektet Snøhvit har man på 350 meters dyp boret et spesielt presshull – for å pumpe inn CO2 som til syvende og sist ikke havner i luften.
    Man begynner utvinningen på Prorazlomnoje-forekomsten i Russland – også der kommer man til å legge spesiell vekt på trygging av miljøsikkerhet. Utslipp av industriavfall er likt null. Oljegass planlegger man å bruke i gassturbogeneratorer for å produsere elkraft. Hva selve boreplattformen angår, så kan dens panserede kanter ikke ødelegges av isene, og dette garanterer at det ikke vil være noen brensellekkasjer i havet, sier sjefen for direktoratet for teknikk og teknologi for utbygging av sjøforekomster ved Gazprom Vladimir Vovk:                                         
    - I det utstyret som er stasjonert på plattformens støttedel er det ikke noe gammelt igjen, alt er nytt der. Dette er en helt moderne unik plattform. Det er den første konstruksjon i Petsjorahavet som har en stor betydning for utbygging av forekomstene. I skroget hard en et lager på 120 tusen tonn olje. Hele anleggets masse er over 400 tusen tonn. Den trengs for at anlegget skulle bli i stand til å motstå vanskelige klimaforhold – det er meget barskt der, havet er islagt i over et halvår. Dette er egentlig ingen plattform, men et borehull for å utvinne 7,5 millioner tonn olje som er 100 ganger 100 meter.
    Etter havariet i Mexico Golfen kom Russlands president Dmitrij Medvedev med en rekke forslag for å forsikre risikoer i tilfelle gjentagelse av liknende katastrofer. I et intervju til Wall Street Journal gjorde Medvedev en oppmerksom på at det ikke finnes noe globalt folkerettslig grunnlag for å fjerne slike megakatastrofer som den som var i Mecixo Golfen.
    Etter den russiske presidentens mening, har man for det første ingen teknisk løsning som ville gjøre det mulig. For det andre, oppstår det et spørsmål om hvem som vil kompensere tap og om det selskapet som blir kalt for formelt ansvarlig for det eksisterende problemet vil ha penger nok til det. Hvis pengene uteblir, er det uklart hvem som vil bære ansvar. På grunnlag av disse utfordringene snakker Medvedev om forsikring av risikoer.
    Senere, sommeren 2010 kom Russlands president på et toppmøte i G-20 med et utspill om å opprette internasjonale regulerende mekanismer for utvinning av olje og gass på sokkelen med tilsvarende finansielle redskaper. Men da greide man ikke å opprette en arbeidsgruppe for utarbeidelse av folkerettslige mekanismer.
    Russland har besluttet å støtte sin holdning med personlig eksempel. I presidentens budskap til Den føderale forsamling ble det sagt at man skulle ”ta hensyn til økologi under vurdering av maktorganers virksomhet”. På presidiet i Statstrådet drøftet man tilstanden av offentlig forvaltning i miljøvern og vern om biologiske ressurser til sjøs.  Man staket opp en ny statlig strategi for å gjøre russisk økonomi miljøvennligere.
    BP har brukt nesten 11 milliard dollar for å få fjernet følger etter havariet i Mexico Golfen i 2010, enda ca. 30 milliard er gått for å utbetale erstatninger til dem som kom til skade. I Russland har man tatt hensyn til denne erfaringen. Bare de oljeselskaper som i tilfelle et havari kan greie fullstendig å kompensere skaden får lov til å utbygge den russiske sokkelen. Disse og andre justeringer til loven om sokkelen, godkjent av regjeringen, må gardere Russland mot katastrofer av den typen som skjedde i Mexico Golfen. De er spesielt viktige for forestående utvinning av olje og gass i Arktis.
    Det stemmer: Arktis er en meget sårbar region, økologisk sett. Men økologisk risiko kan allikevel godt gjøres minimal. Man får jo begynne å utbygge Arktis. Men dette skal man gjøre fornuftig, uten å skade miljøet.

  • Spider1204

    Nordostpassasjen og perspektiver for bruk av denne

    Utvikling av Arktis betyr ikke bare nye gjennombrudd i utvinning av nyttige mineraler. Dette er et helt nytt ord i globaltransport. Opprettelse av en fullverdig Nordostpassasje som er den korteste vei mellom Russlands europeiske del og Fjern-Østen spiller en meget viktig rolle i denne forbindelsen. Passasjen går gjennom havene i Nordishavet (Barentshavet, Karahavet, Laptevhavet, Det østsibirske havet og Tsjuktsjerhavet) og delvis Stillehavet (Beringhavet). Nordostpassasjen betjener ikke bare havner i russisk Arktis og store sibirske elver, fordi den kan brukes også for forbindelser med landene i Asia-og Stillehavsregionen.Nordostpassasjen har et alternativ – dette er transportårer som går gjennom Suezkanalen eller Panamakanalen. Men hvis skip starter i Murmansk-havnen og skal til Yokogama i Japan via Suezkanalen tilbakelegger de en avstand på 12 840 sjømil, mens hvis de bruker Nordostpassasjen må de tilbakelegge bare 5770 sjømil.Harde klimaforhold i Arktis dikterer imidlertid sine betingelser, sier sjefen for en arktisk ekspedisjon i høye breddegrader organisert av Det vitenskapelige forskningsinstituttet for Arktis og Antarktis Vladimir Sokolov:                               - Det største problemet med Nordostpassasjen er at det finnes drivis der. Det er perioder når Nordostpassasjen er fri for dem, noe som gjør det mulig for skip å seile uten isbrytere. Men det er tale bare om 1 eller 1,5 måned når de viktigste stredene er isfrie. Ellers trenger man isbrytere. Det er Russlands atomflåte stasjonert i Murmansk som sørger for dette og som løser oppgaven vellykket nok. Den har nødvendige kapasiteter til dette.Ni av ti atomisbrytere som finnes i verden tilhører Russland. Russland er verdens eneste land som kan trygge handels-og militærkaravaner ledsaging av isbrytere. Også dieselisbrytere kan ledsage skip som går gjennom Nordostpassasjen, men økonomisk sett er de ikke så effektive som den til atomisbrytere. Prosjektet Jamal SPG har gitt en ny impuls til gjenfødelse av Nordostpassasjen. Innenfor rammen av prosjektet skal tankbåter med fortynt naturgass gå til asiatiske markeder fra havnen Sabetta på Jamalhalvøya via Nordostpassasjen. Prosjektet har fått stor offentlig oppslutning. Staten har påtatt seg forpliktelsen til å trygge gjenreisningen av transportinfrastrukturen til Nordostpassasjen, bygge nye atomisbrytere bl.a.I juni 2011 erklærte Vladimir Putin i sin tale i Jekaterinburg at i 2012-2020 kommer man til å bygge opp minst tre linjeatomisbrytere av ny generasjon. Og dette er et meget rettidig tiltak.Den forente skipsbyggingskorporasjon snakker om bygging av tre dieselisbrytere i tillegg. Dieselisbrytere trengs for prosjektet Jamal SPG fordi deres dyptgående er mindre, og dette er viktig fordi det er grunt der i Ob-bukta. Derfor skal dieselisbrytere ledsage tankbåter med fortynt gass fra havnen Sabetta til dype hav i Nordostpassasjen hvor de skal avløses av atomisbrytere av klassen Arktis.Sjefen for Rosatom Sergej Kirienko meddelte nylig at prosejktet av en universal atomisbryter av ny generasjon laget på det sentrale konstruktørbyrået Isfjell i Sankt Petersburg har bekreftet at det er effektivt og begrunnet å bygge isbrytere som kan skifte dyptgående. Den nye isbryteren kan endre dyptgående og på den måten brukes både der hvor det er grunt og der hvor det er dypt og hvor isen er tykkere.Pengene for å bygge opp den nye isbryteren kommer man til å få etter privatiseringen av selskapet Sovkomflot som nå skaffer skip til eksperimental ledsaging av tankbåter med last gjennom Nordostpassasjen.På slutten av 2010 gjennomførte Rosatomflot, Sovkomflot og NOVATEK vellykket en eksperimental ledsaging av en stor tankbåt Baltika med gasskondensat om bord. Da ledsaget atomisbryterne Rossia og deretter 50 let pobedy og Taimyr for første gang i Nordostpassasjens historie etter tur en tankbåt på 60 000 tonn fra Murmansk til Pevek. I 2011 fortsatte man eksperimental ledsaging av tankbåter. Til midten av august ble enda tre tankbåter med gasskondensat ledsaget gjennom Nordostpassasjen av atomisbrytere. I gjennomsnitt tar hele operasjonen 14 dager. Den tradisjonelle veien fra Murmansk til Yokogama gjennom Suezkanalen utgjør nesten 13 tusen sjømil og tar ca.40 dager. Hvis man tar Nordostpassasjen bruker man i gjennomsnitt 20 dager for å tilbakelegge mindre enn 6 tusen sjømil. Men ledsagingen av tankbåter gjennom havene nordpå viser at denne tiden kan reduseres hvis ruten brukes stadig. Dessuten er bruk av Nordostpassasjen tryggere hva pirater angår. Ifølge Det internasjonale sjøbyrået, har antallet piratangrep i verden økt med 36% på det første halvåret i 2011 sammenliknet med tilsvarende periode i fjor, antallet forsøk på å kapre skip ved Somalias kyst er blitt rekordstort.I 2010 transporterte man gjennom Nordostpassasjen 71 tusen tonn gasskondensat. Når man skal til sjøs lager man detaljerte kart over isenes tilstand og presiserer havets relieff ved hjelp av det mest avanserte navigasjons-og radarutstyr. Man drev dessuten med satellittoppfølging av arktiske farvann. Man satte opp en fartsrekord: tankbåten tilbakela Nordostpassasjen på 7,5 dager. Dessuten gikk den største tankbåten på ledsagingens historie denne veien – det var Vladimir Tikhonov med deadweight på over 160 000 tonn.Fordeler ved bruk av Nordostpassasjen er klare nok. Men Arktis er et barskt område, derfor finnes det ingen lette transportruter der. Men på samme tid setter Arktis russiske maskinbyggere overfor prinsipielt nye utfordringer som vil gjøre det mulig å utvide den russiske isbryterflåte og utvikle en ny generasjon skip.

  • Spider1204

    Russiske gassprosjekter i den arktiske sonen

    Arktis er en av de mest lovende strategiske regioner i Russland. Blant de prioriterte nasjonale prosjekter er utbygging av Shtokman-gassfeltet. Det ligger i den sentrale delen av sokkelsonen i den russiske sektor av Barentshavet, ca. 600 km nordøst for Murmansk. Havets dyp i dette området varierer fra 320 til 340 meter. Shtokman-forekomsten er blant verdens ti største hva naturgass angår. Gassressursene her utgjør ca. 4 trillioner kubikkmeter  og ca.56 millioner tonn gasskondensat. Første gass kommer man til å få mot slutten av 2016.Det russisk-fransk-norske selskapet Shtokman Development AG opprettet i 2008 er operatør på prosjektets første fase. Dette konsortiet skal eie det i løpet av 25 år siden forekomsten er satt i drift. Russiske Gazprom  eier 51% av aksjene, franske Total – 25%, norske Statoil – 24%. De tre verdens ledende selskaper garanterer bruk av de beste teknologier, sikkerhet og effektiv korporativ forvaltning.Arbeidet er omfattende og komplisert, klimaforholdet er spesielt, man må bruke prinsipielt nye teknologiske løsninger – dette gjør det mulig å snakke om at prosjektet er unikt. Utvinningens område ligger langt nord for polarsirkelen. Under det arktiske klima og vanskelig stormsituasjon blir tiden for bygge-og monteringsarbeidet betydelig redusert. I utbyggingens område registrerte man mange ganger mangeårige is og isfjell. Forekomsten ligger langt fra kystlinjen, dette forutbestemmer at forsyninger og betjening av utstyr og infrastruktur på anlegget ikke vil være lett.Utvinningen på Shtokman-forekomsten vil organiseres etter unik teknologi ved hjelp av utvinningsanlegg beregnet på bruk under vannet og ved hjelp av spesielle plattformer av skipstype. Et fleksibelt system med rørledninger vil forbinde sjøplattformen med et isfast skip som vil bli ett av verdens største. Dets deplasement vil være ca. 25 tusen tonn, lengde – 330 meter. Dets overflate kan egentlig sammenliknes med tre fotballbaner. På det teknologiske skipet skal det være et elkraftverk, kompressorer og annet utstyr som trengs for å utvinne gass, samt boliglokaler.Fra det teknologiske skipet skal gass leveres gjennom en magistral rørledning på 550 km som skal ligge under vannet og bestå av to greiner til fastlandet til Teriberka tettstedet hvor det skal bygges en kystfabrikk for produksjon av fortynt gass på 7,5 millioner tonn årlig. For å transportere brensel til Russlands forente system for gassforsyning forutsettes det å bygge opp en gassledning Murmansk-Volkhov. Det betyr at fra Shtokman skal gass gå for å fylle Nord Stream, hvis første grein alt er satt i drift, og den andre skal bygges ferdig innen slutten av 2012. Nord Stream vil gjøre det mulig å levere gass direkte til Tyskland og deretter videre til andre land i EU, utenom Ukraina. Fortynt gass skal lastes i tankbåter som transporterer gass og leveres til forbrukere sjøveien.I dag er spørsmålet om utdanning av personalet nettopp for Shtokman-forekomsten meget viktig. Det arktiske føderale universitetet i Arkhangelsk forsøker å løse oppgaven. Det er viktig at arbeidsgivere også skulle være med på å lage læreplaner, sier rektor ved Det arktiske universitetet Jelena Kudrjasjova:-  Per i dag arbeider vi meget aktivt med de organisasjoner som er forbundet med utbyggingen av Shtokman-forekomsten, dette er Gazprom dobytsja sjelf, Shtokman Development, Total, Statoil, professorforbundet Total. Vi har i mange år utdannet spesialister for arbeid på sokkelen i de arktiske hav.Det er mye som skal gjøres. Shtokman-prosjektet forutsetter en hel syklus; fra utforskning til bearbeiding og transport og er beregnet på tre faser. Idriftsettelse av anlegg fra første fase vil gjøre det mulig å utvinne 23,7 milliard kubikkmeter gass årlig. Tredje fase forutsetter utvinningsvolumet på over 71 milliard kubikkmeter naturgass  og 560 tusen tonn gasskondensat årlig sammenlagt. Dette volumet kan sammenliknes med årlig forbruk av gass i de største land i Europa, for eksempel, i Tyskland.Det er verdt å si at opprinnelig planla man å gjennomføre Shtokman-prosjektet med hensyn til det atlantiske markedet. Men etter stormende øking av skifergassproduksjon i USA har man endret konseptet. Selv om det ikke betyr at man fullstendig gir avkall på det amerikanske markedet. I USA har man alt opprettet Gazprom Marketing&Trading USA. Dette selskapet skal ta seg av samarbeidsspørsmål  innen starten på leveranser av fortynt gass fra Shtokman-forekomsten. Man har alt etablert arbeidskontakter med 100 medspillere på det amerikanske gassmarked.Etter hvert som Nordostpassasjen vil utbygges, vil gass fra Shtokman-forekomsten gå også til asiatiske markeder. Man har for eksempel alt begynt å forhandle med India om leveranser av Shtokman-gass. De indiske selskapene har kommet overens med Gazprom om at de vil kjøpe fortynt gass – til 7,5 millioner tonn årlig – i løpet av 25 år.Det betyr at takket være Shtokman kan Gazprom handle med gass på alle viktigste markeder i verden og sende gasstrømmer i ulike retninger avhengig av konjunktur. Shtokman-prosjektet vitner om at russisk arktisk gass ikke ligger så langt fra de viktigste energimarkeder i verden som det virker ved det første øyekast.

  • Spider1204

    Russiske oljeprosjekter i den arktiske sonen

    En femtedel av Russlands territorium ligger i Arktis. Hvis man glemmer de harde klimaforhold i denne sonen, finnes det her en rekke fordeler som blir spesielt åpenbare i 21.århundre. Under isene og sjøvannet finnes det enorme naturforråd av hudrokarboner på sokkelen. Ifølge russiske forskere er det ca. 100 milliard betingede tonn olje og gass. Ressursene er enorme, med hensyn til det at på fastlandet i Russland finnes det 7-8 milliard tonn. 85% av den russiske sokkelen ligger nettopp i de nordlige hav. Det betyr at russisk Arktis i framtiden kan bli en av de ledende regionene for utvinning av gass og olje.
    Østsektoren i Petsjorahavet er en av de mest lovende regioner for oljeutvinningen i Arktis. Her har man alt oppdaget fem olje-og gassforekomster, og tre av dem hører til kategorien ”store”. Dette er Prirazlomnoje oljeforekomsten, Varandei-Medynskij lisensblokk og Dolginskoje forekomsten. Prirazlomnoje ble oppdaget i 1989, den ligger på sokkelen i Petsjorahavet, 60 km fra kysten. Oljeforrådet takseres til 70 millioner tonn, det gjør mulig å trygge årsutvinning på 6,6 millioner. Dette er mer enn oljeutvinningen i Romania årlig. Første olje i Prirazlomnoje kommer man til å utvinne til januar 2012.
    I Russlands arktiske del utbygger man også Pestsjannoozerskoje olje-og gasskondensatforekomst. Den ligger i den østlige utkant av Kolgujev-øya. Industridrift og skiping av olje ble påbegynt så tidlig som i 1987. Nå bruker man over 50 borehull som gir ca. 100 tusen tonn olje årlig. For å transportere råolje mellom forskjellige borehull på øya, for å raffinere den og lagre den har man en oljeledning. Oljen transporteres fra øya sjøveien om sommeren og om høsten: tankbåter på ca. 30 tusen tonn skipes direkte i havet ved hjelp av en flytende oljeledning. Oljen går til Rotterdam.
     Allerede nå har man på den arktiske sokkelen oppdaget og forberedt til utbygging ca.15 forekomster som ligger i Barentshavet, Petrsjorahavet og Karahavet.
    Ny etappe i utvikling av russisk Arktis er partnerskap med utenlandske selskaper. De vil tiltrekke ekstra investeringer, sørge for avanserte teknologier og dele markedsføringsrisikoer. I slutten av august signerte Rosneft og amerikanske ExxonMobil en overenskomst om strategisk partnerskap i Arktis bl.a. Amerikanerne har fått adgang til utbygging av forekomstene i tre områder i Karahavet. For verdens største olje-og gasselskap som ExxonMobil er den arktiske sokkel et meget interessant prosjekt, sier direktør for Fondet for utvikling av kraftutbygging Sergej Pikin:
    - Potensielt sett er den arktiske sokkelen en slags Klondike for neste tiår. Derfor skal man allerede i dette tiår skape et grunnlag for å utvikle og utvinne dens forekomster. I følge forskjellige vurderinger er dette helt til en tredje del av de utforskede forråd i verden. De som vil være til stede i denne regionen helt fra begynnelsen av vil få carte blanche i fremtiden for å utbygge de største forekomstene og få større stabilitet for nærmeste tiår.
    Uten vestlige selskapers erfaringer vil det være temmelig vanskelig å få tak i de arktiske olje og gass. Det er mulig at ExxonMobil imponerte aksjeeierne av Rosneft nettopp med sin erfaring og sitt utstyr. Selskapet har en 50 år lang erfaring av arbeidet på sokkelen, mens dets plattformer i Canada er i stand til å holde ut sammenstøt til og med med et stort isfjell. For Russland er det prinsipielt viktig å få tak i slike teknologier, fordi det går tiår med arbeid på denne retning i møte.  Ressursene i Karahavet utgjør ca. 5 milliard tonn olje og 10 trillion kubikkmeter gass.
    Man planlegger utveksling av teknologier, personal, opprettelse av et felles arktisk forsknings-og prosjekteringssenter for sokkelutbygging ARC i Sankt Petersburg. Den russiske parten er lovet andel i utvinningsprosjektene til Exxon i Nord-Amerika.
    Russlands statsminister Vladimir Putin har sagt at man regner med at investeringene i prosjektet vil utgjøre ca. 500 milliard dollar. Dette er først og fremst investeringer i infrastruktur, innbefattet isfaste plattformer. På den aller første etappe kommer ExxonMobil til å investere i sokkelprosjektene i Russland 3,2 milliard dollar, ca. 2 milliard i geologisk leting umiddelbart. Det første hull innenfor rammen av det arktiske samarbeidet skal bores i 2015.
    Utvinningen i Arktis er en uhyre komplisert oppgave. Ved Vostnotsjno-Prionovosemelskije deler av Karahavet som ExxonMobil vil være med på å utbygge utgjør havets dyp 40-350 meter. Havet er islagt 270-300 dager per år, om vinteren kan det være helt til 46 grader minus. Men menneskeheten har ingen annen utvei. Oljeutvinningen i Arktis er en komplisert, men løsbar oppgave. Særlig fordi vanskene kompenseres med avanserte teknologier og kooperasjon mellom russiske selskaper og verdens ledende olje-og gasskorporasjoner.

  • Spider1204

    Gass som den viktigste forutsetning for en gassledning

    Det første og kanskje viktigste problemet under byggingen av gassledningen Nabucco er forbundet med råstoffer, rettere sagt, deres utilstrekkelighet. Aserbajdsjan er det landet som skal levere mesteparten av gass til Den sørlige korridoren, forekomsten Shah Deniz-2 på 16 milliard kubikkmeter skal settes i drift i 2017. Blant andre mulige kilder nevnte man Iran som ikke er aktuelt av politiske grunner p.g.a. sanksjonene fra USAs side. Man nevnte også Irak som det heller ikke er så klart med p.g.a. et visst forfall i landet og p.g.a. Iraks egne behov for naturgass for å forsyne egen industri.Derfor er det ikke sannsynlig at det vil være rede til å sørge for nødvendige leveransevolumer av gass. Til Nabucco planla man å levere minst 8 milliard kubikkmeter. Dette er Turkmenistan, men det oppstår med en gang problemer med bygging av den transkaspiske gassledning og en hel rekke problemer knyttet til det. Til en liten grad er det tale om Egypt, leveranser via en arabisk gassledning, men dette er ikke mer enn 1 milliard kubikkmeter. Sammenlagt er det minst tre prosjekter nettopp fra prosjektene til Den sørlige korridoren – Nabucco, ITGI og TAP som kan gi slike volumer sammenlagt. Følgelig er disse prosjektenes felles kapasitet betydelig større enn muligheter til gassleveranser fra kildene som jeg har hevnt. Men dessuten kommer også Russland med krav på den ovennevnte Shah Deniz. Det finnes en kontrakt som forutsetter muligheten til å øke Aserbajdsjans leveranser til Russland til 3 milliard kubikkmeter gass. Sjefen for Gazprom Aleksei Miller sa at Russland er rede til å kjøpe så mye gass som Aserbajdsjan vil bli beredt til å selge. Dessuten brukes aserbajdsjansk gass inne i landet, og forbruket øker. Derfor er det foreløpig uklart hvor mye gass som vil bli igjen til de tre ovennevnte konkrete prosjekter, fordi de aktivt konkurrerer med hverandre. Enda et nøkkelproblem er ubestemt etterspørsel etter gass i Europa. Ifølge eksisterende prognoser kan etterspørselen etter gass i Europa enten stige til 2020 eller falle. Det betyr at prisforskjellene kan være ganske store. Og det er uklart hvor etterspørselen etter gass vil kommer fra, følgelig er det uklart om man greier å selge denne gass. Tredje problem har en viss politisk karakter. For det første, gjelder det Tyrkia som har stilt en rekke betingelser som er alvorlige nok hva gjennomføringen av prosjektet gjennom eget land angår. Det vil bl.a. få store nok gassvolumer til en lav pris, bygge i sitt land bedrifter som for eksempel skal levere rør til disse prosjektene og stiller flere andre ekstra betingelser. Dessuten mangler disse prosjektene i prinsippet skikkelig politisk oppslutning – trass i forsikringer fra Europakommisjonens side. Europakommisjonen har erklært, for eksempel, at den er rede til å bevilge 250 millioner euro for å bygge opp Nabucco. Men prosjektet koster totalt minst 8 milliard euro, det betyr at dette beløpet ikke er så veldig vesentlig. Derfor får man finne penger utenfor.Det finnes enda et viktig problem: man har erklært at prosjektets kostende vil utgjøre 7,9 milliard euro. Men denne vurderingen ble gjort for tre år siden, og siden den tid har mye endret seg. I vår dukket det opp rykter som ble avkreftet om at kostende øker til 12-15 milliard euro. Selskapet erklærte at den offisielle kostende forblir 7,9 milliarder, men den nye og presiserte kostende vil bli kjent mot slutten av året. Det er mest sannsynlig at den vil øke og at kostende vil bli 10 milliard euro minst. Følgelig, hvis selskaper som er prosjektets aksjeeiere hittil har vært i tvil om det lønner seg å gjennomføre prosjektet med den opprinnelige kostende, vil det være svært tvilsomt at de vil gå med på å realisere prosjektet med hensyn til økt kostende. Dessuten har man foreløpig ikke greid å komme overens om banker som ville gi lån til dette prosjektet.

  • Spider1204

    Gassprosjekter i KaspihavsregionenI den senere tid har det dukket opp ikke så få prosjekter forbundet med transport av hydrokarboner fra Den kaspiske regionen som konkurrerer med hverandre. Det har startet et slags kappløp, dets deltakere er opptatt bare av spørsmålet om de nye transportrutene vil svekke energiavhengigheten av Russland eller ei. En slik holdning kan neppe kalles fornuftig, mens dens økonomiske hensiktsmessighet får en til å stille mange spørsmål, mener eksperter.Det transkaspiske prosjektet er mest ambisiøst. USA, EU, Tyrkia og Aservajdsjan foreslår det overfor Turkmenistan. Dette prosjektet behandles som en bestanddel av Den sørlige gasskoridoren for å tranportere gass fra Kaspihavets region utenom Russland via Transkaukasus til Tyrkia og deretter til Europa. Nettop dette prosjektet betraktes av Europakommisjonen som det mest prioriterte innen kraftutbygging. Men er det noen vits i dette store gasspill? Det er ikke Russland som startet dette kappløpet hvor strebenen etter å komme det i forkjøpet oppspores for tydelig. Slike kriteria som økonomisk hensiktsmessighet og økologisk tillatelighet er av annenrangsbetydning.Man må også ta hensyn til at en slik gassrute kan bygges bare hvis man overholder de høyeste internasjonale miljøstandarder og normer. Moderne teknologier og det som vi ser under byggingen av Nord Stream nå gjør det virkelig mulig vesentlig å minske negativ påvirkning. Hadde man i Kaspihavets region virkelig brukt like høye internasjonale standarder som ved Østersjøen, ville man kunne snakke om at byggingen av en slik gassledning er akseptabel.Svært mange land, og ikke bare Russland, forresten, men også en slik olje-og gassmakt som Norge har alt bygd opp hundrevis av gassledninger under vannet. Kravene man stiller til dem er svært høye når man bruker naturstandarder. Vi ser ingen vesentlige brudd i forbindelse med byggingen av dem.Miljøforkjempere viser spesiell interesse for Kaspihavet i forbindelse med en unik populasjon av størfisk som dessverre er på utdøingsrand i dag. Derfor er vårt krav om at hvis en slik gassledning vil bygges opp må den svare til de høyeste standarder helt naturlig. Det finnes noen problemer med det, dessverre, fordi Kaspihavet ikke er et verdenshav i folkerettslig forstand, foreløpig virker folkeretten og konvensjonen ikke der. Sjefen for avdelingen for kraftutbygging ved Instituttet for kraftutbygging og finanser Vitalij Protasov har fortalt følgende om dette i et intervju med Russlands stemme:- Russland som et land som ligger ved Kaspihavet er imot byggingen av rørledninger og gassledninger på bunnen i dette unike hav, fordi de kan skade Kaspihavets økologiske tilstand. I utkastet til en konvensjon om Kaspihavets rettslige status har man en paragraf om bygging av transkaspiske rørledninger. Russland og Iran mener at under bygging av gassledninger i Kaspihavet må man samstemme miljøspørsmål og alle de fem kyststater må samtykke dem. Moskvas holdning er uforanderlig, og vi kommer til å forsvare den under forhandlingene om Kaspihavet eller på et annet nivå. Mens Kasakhstan, Aserbajdsjan og Turkmenistan mener at disse spørsmålene skal samstemmes bare av de land som er involvert i byggingen av rørledningen. Eksperter mener at Den transkaspiske rørledning er enda et forsøk på å gjøre gassforfekomstene i Sentral-Asia, Turkmenistan bl.a., tilgjengelig for Vesten. Den har en dobbelt forutbestemmelse. På den ene siden, skal den gå utenom Russland og bli et avgjørende ledd i Nabucco ved å skaffe et betydelig ressursgrunnlag til det. På den andre siden, skal den gi Turkmenistan sjansen til å innta en uavhengig posisjon i forhold til russisk gasstransitt.Kaspihavet har en spesiell status. Man vil trenge alle interesserte parters samtykke til å gjennomføre den transkaspiske gassledning. Det er ingen hemmelighet at så tidlig som i 1990-årene satte USA seg et strategisk mål: å ødelegge enklavekarakteren til regionens energirikdommer. Nå oppfattes det som noe morsomt, men da president Bill Clinton var president i USA kalte daværende utenriksminister Madeleine Albright talibanernes inntog i Kabul for ”et positivt skritt” og håpet at man ville kunne bygge gassledningen fra Sentral-Asia gjennom Afghanistan. Som kjent har livet kommet med sine harde nok rettelser i disse planene.Etter at den tvilsomme sørøstlige ruten hadde lidd fiasko, tenkte amerikanerne, støttet av noen europeiske land, seg prosjektet Nabucco egentlig som enda en variant for å bringe kaspisk og sentralasiatisk gass til Vest-Europa – denne gang via Aserbajdsjan og Tyrkia.Men holdningen til dette prosjektet i Den europeiske unionen er langtifra enstemmig. I Tyskland, Italia og Frankrike forholder profesjonelle i energisektoren og ikke bare der seg temmelig skeptisk til Nabucco. Tyskerne er svært opptatt av Nord Stream som vil settes i drift neste år. Hva italienerne angår, er de mer opptatt av South Stream: den skal bringe russisk gass til Appenninene med Balkanhalvøya som transigttregion. I EU finnes det bare en liten gruppe land som støtter prosjektet fordi de er russlandfiendtlig innstilt og Kommisjonen i Brussel som støtter prosjektet som man kan komme med mange fordringer til – både politiske og økonomiske.Hva prosjektets økonomiske begurnnelse angår, så er den i ferd med å sprekke p.g.a. prisene på naturgass som går ned – dette er følge av en aktiv utvikling av spotmarkeder for omsetning og det at en ny og utradisjonell energiressurs – skifergass har dukket opp. Man kan tenke seg at årsakene til en kjølig holdning til Nabuvcco hos mange europeiske energikonserner skal man bl.a. finne nettopp her.Eksperter mener at initiativtagere av liknende og ganske kostbare prosjekter bør ta hensyn til at forekomstenes potensial ikke vil øke hvis enda et rør legges ned, gassråstoffer vil ikke bli billigere for forbrukere allikevel. Analytikere mener at det er først og fremst økonomiske og ikke geopolitiske hensikter som må bli et kriterium for samarbeid i Kaspiregionen innen utvinning og transport av energibærere. Det ville vært en villfarelse å bli for opptatt av ulike retninger bare for disse retningenes skyld. Politiseringen av prosjektene i dag kan bety lav lønnsomhet i morgen. Det er også viktig å utbygge maksimalt og etterhvert modernisere det rørledningsnettet som finnes. Og endelig må beslutninger om bygging av nye transportkorridorene tas med 100% hensyn til miljø-og sikkerhetskrav. Hva Russland angår, viser det at det er tanken om å diversifisere rørledningsrutene tro. Russland finner selv muligheter til å transportere kaspiske energibærere, spesielt til Europa. Her er det nok å nevne et kaspisk prosjekt som Russland, Kasakhstan og Turkmenistan deltar i og gassledningen South Stream som gass fra Russland skal gå på bunnen i Svartehavet til Bulgaria og deretter til landene i Sør-og Mellom-Europa gjennom.

  • Spider1204

    Aserbajdsjansk gassRusslands stemme har tradisjonelt brukt mye tid i sine sendinger på sørlige gassruter, bl.a. omkring kjøpslåing omkring aserbajdsjansk gass. Tradisjonelt kjøpte republikken gass i Russland, først for noen år siden begynte den å eksportere gass selv. Tyrkia har hillit vært største forbruker av gass fra Baku, men dette landet minsker gassforbruket. Ærlig talt, ville Aserbajdsjan ikke få noen andre steder for å selge sinn gass til. Derfor er de to milliard kubikkmeter som Russland er beredt til å kjøpe et vesentlig nok bidrag. Overenskomsten om å øke gassinnkjøp ble signert meget rettidig. Kontrakten om kjøp og salg av aserbajdsjansk gass til Russland ble signert 14.oktober 2009, det er også mulig å forlenge den. I samsvar med et tillegg tl dokumentet som ble signert i Baku i begynnelsen av september 2010, skal Gazprom få i 2011 2 milliard kubikkmeter,i 2012 – over 2 milliard kubikkmeter.Aserbajdsjan kommer etterhvert til å opptrappe gassutvinningen, derfor er det viktig for det å finne et garantert omsetningsmarked med bra pris. Det er ukjent om prosjektet Nabucco vil realiseres, og hvis det vil realiseres, når det hele vil starte. Derfor er overenskomsten med Russland om økt innkjøp av gass meget fordelaktig for Aserbajdsjan – man behøver ikke å vente på noen gassledninger, man har ikke denne hodepine. Som kjent har overenskomsten ikke øverste tak. Det betyr at Russland foreslår overfor Aserbajdsjan å kjøpe på markedsgrunnlag all gass som det får til øvers. Overenskomsten er fordelaktig ikke bare økonomisk sett, det finnes også en politisk bestanddel. Energipartnerskap er en viktig del av det bilaterale forholdet mellom Russland og Aserbajdsjan . Fra dette synspunktet er overenskomsten gjensidig fordelaktig for utvikling av strategisk partnerskap. Gassforholdet er alltig preget av politikk. Men det er meget viktig at overenskomsten mellom Moskva og Baku er et skritt med sikte på å depolitisere gassforholdet. Sjefen for avdelingen for kraftutbygging ved Instituttet for kraftutbygging og finanser Vitalij Protasov har fortalt følgende om dette til Russlands stemme:- Eksperter mener at eksport av aserbajdsjansk gass til Russland er fordelaktig for Aserbajdsjan økonomisk sett. For hvert 1 tusen kubikkmeter gass betaler Russland 240 dollar. Mens nabolandet Georgia betaler for samme volum 170 dollar. Tyrkia betalte innenfor rammen av forrige overenskomst 120 dollar. Den nye overenskomsten med Tyrkia har man ikke oppnådd ennå. Det betyr altså at Russland er den fordelaktigste kunde for aserbajdsjansk gass. Dessuten mener økonomer at eksport av aserbajdsjansk gass til Russland også har geopolitiske fordeler. I det store og hele har Moskva og Baku muligheter til å utvide gassamarbeidet. Det er verdt å ta hensyn til at gassruten mellom de to landene som eksisterer i dag gjør det mulig å øke volumer av gasseksport til Russland med det tredobbelte. Dessuten øker utvinningen i selve Aserbajdsjan. I fjor utvant man i dette landet 29 milliard kubikkmeter gass. I år vil dette tallet ifølge prognoser øke med enda 2 milliard kubikkmeter. Økingen vil fortsette også i tiden som kommer. Det betyr at Aserbajdsjan trenger nye markeder. I denne forbindelse er samarbeidet fordelaktig for begge landene. Derfor er det mest sannsynlig at volumet av aserbajdsjansk gasseksport til Russland vil øke til 3 milliard kubikkmeter i nærmeste fremtid.Utviklingen av det russisk-aserbajdsjanske forholdet skyter faktisk en pinne etter gjennomføringen av det europeiske Nabucco prosjektet. Uten Baku forblir nøkkelspørsmålet – ressursgrunnlaget – uløst. Aserbajdsjan som tidligere ble fremstilt som hovedleverandør har foreløpig ikke bekreftet sin

  • Spider1204

    Militariseringen i Kaspihavsregionen

    - Vi går over til tredje kjempeviktige problem som gjelder temaet. Jeg mener transkaspiske ruter. Hva er miljøproblemer under bygging av en gassrute ved Kaspihavet, noe mange eksperter gjerne snakker i dag om? - Hva miljøet ved Kaspihavet angår, så skal man forstå en enkel ting. Når representanter for Turkmenistan eller Aserbajdsjan eller Europa sier: Vel, hvorfor kan vi ikke bygge opp en transkaspisk gassledning fortest mulig? Dere, russere, har jo bygd opp Nord Stream i Østersjøregionen. Men man må forstå at Østersjøen og Kaspihavet skiller seg prinsipielt fra hverandre. Hvorfor? Fordi Østersjøen er et åpent økologisk system, mens Kaspihavet er et lukket økologisk system. Derfor vil et hvilket som helst økologisk havari være en ordentlig katastrofe ved Kaspihavet. Fordi denne katastrofen vil skje i et lukket økologisk system og vil påføre det forferdelig skade. Derfor er det selvfølgelig helt meningsløst å sammenlikne Østersjøen og Kaspihavet. Mer enn det: det finnes også andre ting som skiller Kaspihavet og Østersjøen. Vi forstår sammenlikningens grunnlag fordi vi nettopp er blitt ferdige med å bygge opp første grein av Nord Stream ved Østersjøen. Der var det heller ikke så få økologiske spørsmål. Jeg husker at skeptikere sa at det aldri ville være noen Nord Stream fordi russerne må komme overens med hver eneste fisk i Østersjøen. Vel, det betyr at vi har greid å komme overens med hver eneste fisk. Men det er fortsatt et spørsmål om man vil greie å komme overens med hver eneste stør i Kaspihavet. Jeg har jo sagt at det første problemet er at hvis det skjer et havari på en gassledning vil dere påføre forferdelig skade først og fremst mot størpopulasjon. Kaspihavets økologiske system er unikt i første rekke fordi her finnes det stør, hvis populasjon går ned og som vi må redde på en eller annen måte. Det andre problemet er av en seismisk karakter. Til forskjell fra Østersjøen hvor jordskjelv forekommer svært sjelden, er Kaspihavets sone en betydelig mer risikofull region, seismisk sett. Når det gjelder mulige jordskjelv, er det klart at risikoen for brudd på slike infrastrukturanlegg som gassledninger er, er ganske store. Havaririsikoer øker, med hensyn til alle miljøkonsekvenser. Dessuten når det gjelder størfisk, oppstår det et nytt spørsmål, fordi en rekke økologer mener at byggingen av gassledningen vil bli en slags akustisk barriere for størfisk som ikke vil bli i stand til å krysse Kaspihavet fritt. Det betyr at deres naturlige bevegelse blir forstyrret, og den gjelder deres liv, gytje osv, og dette vil få skjebnesvangre følger for naturen. Derfor er økologisk risiko for bygging av slike rørledninger ved Kaspihavet enorm. Foreløpig kan verken Turkmenistan, Aserbajdsjan eller EU forklare hvordan de egentlig kommer til å gjøre disse risikoene minimale. Fordi det er en meget alvorlig utfordring. Men som sagt finnes det ved siden av økologiske også juridiske problemer.- Der finnes det et enormt problem forbundet med militarisering av Kaspihavet som kommer i tillegg til alle de andre problemene.- Det stemmer, problemet finnes. Russlands holdning er i dag ganske logisk. Vi sier: det finnes fem stater som ligger ved Kaspihavet: Russland, Kasakhstan, Turkmenistan, Iran og Aserbajdsjan, og disse fem statene må komme overens om Kaspihavets juridiske status. La oss slå fast at alle beslutninger skal tas bare av de fem statenes konsortium, og at ingen skal blande seg inn i disse beslutningene. Det betyr altså at der skal det være verken Brussel, Beijing eller Washington. Fordi Brussel, Beijing eller Washington ikke ligger ved Kaspihavet, og dette spørsmålet hører absolutt ikke til deres kompetanse. Vel, de fem statene, og bare de skal få løst dette prooblemet gjennom gjensidig respekt. Men våre partnere ved Kaspihavet aksepterer dessverre ikke alltid denne holdningen. La oss ta denne ideen om den transkaspiske gassledning når Turkmenistan og Aserbajdsjan sier: vel, vi skal bare bygge opp røret, vi behøver ikke å spørre Russland hvorfor vi trenger det. La oss bare bygge det opp. Men en slik holdning er provokasjonell nok. I dag ser vi hvordan våre naboer ved Kaspihavet istedenfor å sette seg til forhandlingsbordet og komme overens bruker en annen taktikk, dvs. militarisering av Kaspihavet som er påbegynt. Landene investerer penger i nye typer rustninger. Dette gjelder Iran, dette gjelder også Aserbajdsjan. Dette gjelder også Turkmenistan, selv om i en litt mindre grad. Det betyr at Kaspihavet militariseres ganske fort nå. Man må heller ikke glemme andre problemer som finnes i denne regionen. La oss nevne Nagorno-Karabakh. Det stemmer, dette temaet ikke gjelder Kaspihavet umiddelbart, men dette stedet ligger veldig nær. Aserbajdsjan som får svært mange penger takket vært utbygging av oljeforekomster i Kaspihavet har brukt mange penger for å omutruste hæren.  Nå forsøker man fra Bakus side å få løst problemet med Nagorno-Karabakh ved hjelp av styrke. Dette er også et problem. Det betyr altså at militærspenningen ved Kaspihavet og ikke langt fra Kaspihavet øker veldig fort. Dette betyr dessverre ekstra risikoer. Men vi håper at Kaspihavets problem allikevel vil bli løst ad fredelig vei. Man må ta hensyn til at hvis man ved Kaspihavet vil ta provokatoriske nok avgjørelser, slike som bygging av en transkaspisk gassledning uten Russlands samtykke, uten at Kaspihavets juridiske status er løst, så synes jeg at også Russlands reaksjon godt kan være adekvat, dette gjelder også styrkereaksjon, dessverre. Men det berører jo våre interesser. Og hvis man krenker dem åpent og ignorerer de overenskomstene som finnes, så er det klart at svaret dessverre også kan være symmetrisk og adekvat, som man pleier å si. Derfor er jeg svært foruroliget over militariseringen av Kaspihavet, jeg ser at våre partnere i dag foretrekker å investere penger i rustninger og ikke forsøker å få løst Kaspihavets problem gjennom forhandlinger. Men en behøver ikke å glemme at militærpress på Russland er perspektivløst. Fordi hvis vi snakker oppriktig, det er ikke noen styrkedemonstrasjon, det er på ingen måte noen trussel, men hvis man sammenlikner Russlands militærbudsjett med militærbudsjettene til våre naboer ved Kaspihavet, skjønner vi at det er absolutt forskjellige ting.- Konstantin, det aller siste spørsmålet som jeg rekker å stille i dag. Hvorfor fremmer USA til tross for alt dette prosjektet Den sørlige korridor, ignorerer alt og påstår standhaftig at prosjektet vil bli realisert allikevel? - Det stemmer, det er virkelig bemerkelsesverdig. Hvorfor? Fordi USA ikke er til stede der i det hele tatt, jeg mener rent geografisk. La oss se på kartet: hvor USA ligger og hvor Kaspihavet ligger. Man kan spørre: hvorfor USA blander seg i de prosessene. Fordi heller ikke teoretisk vil energibærere fra Kaspihavet leveres til USA. Men USA oppførte seg som  en lobbyist av det kjente røret Baku-Tbilisi-Djeikhan som ble fremstilt som et gjennombrudd med henblikk på tanken om at det bare er Russland som har monopol på å levere energibærere fra Kaspihavet. Røret er i dag faktisk tomt fordi det ble selvfølgelig åpnet veldig patetisk og fremstilt som et mektig prosjekt. Men i virkeligheten glemte en å telle opp leveransevolumer fra Kasakhstan, man glemte hvor mye olje Aserbajdsjan utvinner, man glemte å regne ut hvor mye transitt fra Kasakhstan via Aserbajdsjan til Europa eller leveranser fra samme Kasakhstan til Novorossijsk vil koste. Med andre ord, er det i dag fordelaktigere for Kasakhstan å levere olje via russiske havner, og ikke bringe olje via Aserbajdsjan til det europeiske markedet. Det betyr altså at her ser vi hvordan politikk dreper økonomi. I noen prosjekter der er det ikke noen økonomi i det hele tatt. Og vi ser også at det finnes ganske bemerkelsesverdige stillinger – for eksempel, en spesialutsending for kraftutbygging i Eurasia. Herr Morningstar kommer bestandig med åpenbart provokatoriske uttalelser. Han snakker stadig om at når det gjelder den transkaspiske gassledningen, behøver man ikke å spørre russere, la oss bygge røret, det er deres interne sak, måtte Turkmenistan og Aserbajdsjan komme overens. Vi mener at man ikke trenger noen konsensus ved Kaspihavet. Måtte de komme overens, og vi sørger for politisk dekning.En slik holdning er selvfølgelig provokatorisk. Men USAs logikk er endelig klar – USA forsøker å bli en mekler under leveranser av energibærere fra Kaspihavets land til Den europeiske unionen. Det finnes en viss logikk her: hvis du kontrollerer transitt, har du på den måten et redskap for å øve press på Den europeiske unionen. Ja, det stemmer, USA og EU er partnere. Men vi vet at det allikevel finnes masse motsetninger der. Og det er bra å ha et pressredskap mot Den europeiske unionen, det er en fin politisk ide. Derfor proklamerte USA for lenge siden faktisk Kaspihavet for sin interssesfære. USA arbeider tett med Aserbajdsjan og Turkmenistan. Vi behøver ikke å glemme Tyrkia. USA har stor innflytelse på Tyrkia, og gassledningene går gjennom tyrkisk territorium. Det betyr at en foreslår overfor Europa prosjektet av Den sørlige korridoren, det er forresten i USA det var oppfunnet. Jeg nevnte også at prosjektet Baku-Tbilisi- Djeikhan også ble oppfunnet av USA og lobbyert av det. Det betyr altså at man får en transittkjede og kontrollerer den selv. EU havner naturligvis i en meget vanskelig situasjon fordi hvis disse prosjektene blir satt ut i livet, blir det svært avhengig av USA.- Tusen takk for at du svarte på våre spørsmål. I dag hadde Den russiske tjenesten en telefonsamtale med generaldirektør for Fondet for nasjonal energisikkerhet Konstantin Simonov.

  • Spider1204

    Kaspihavsregionen i fokus

    USA kommer til å tøyle Russland ved Kaspihavet gjennom medvirkning til militarisering av nabolandene p.g.a. ”økende betydning av sikkerheten ved Kaspihavet i denne regionen som er rik på olje og gass”. Dette står skrevet i den amerikanske utgaven EurasiaNet som henviser til kilder i USAs utenriksdepartement. Det er i første rekke tale om å hjelpe med utbygging av marinstyrker i Aserbajdsjan, Turkmenistan og Kasakhstan. Utgaven holder fram at disse landene ”planlegger å bygge marinen mer eller mindre fra bar bakke”, til tross for at Baku, Astana og Asjkhabad har ganske imponerende flotiljer i Kaspihavet (spesielt Baku). Mer enn det, når man sammenlikner marinestyrkene i regionen, blir det anskuelig at det bare er Russland Aserbajdsjan er hengende etter, det ligger foran Iran. På sikt regner amerikanerne med å involvere Aserbajdsjan i NATO for å bruke det i sine interesser.De øvrige landene får betydelig mindre oppmerksomhet. På denne etappe er det ingen tale om mulig tilslutning av Turkmenistan til NATO eller om felles ”fredsoperasjoner”. Foreløpig ønsker amerikanerne å få i stand på den turkmenske retning opplæring av lokale gaster og marineoffiserer på engelsk innenfor rammen av programmet IMET. Kasakhstan er også av annenrangsbetydning for amerikanere. Det amerikanske UD erklærer at det kommer til å modernisere flystyrker til dette landets marine, bl.a. USA-produserte helikoptre som alt finnes i Kasakhstan. Men hvorfor trenger amerikanerne en videre militarisering av Kaspiregionen i en slik situasjon? Den første tanken er at dette er forbundet med spill omkring regionens rike olje-og gassressurser. I Det hvite hus innrømmer man også at ”et slag på olje- eller gassinfrastruktur ved Kaspihavet ville vært et slag mot verdensøkonomien”. Man mener kanskje realiseringen av prosjektet Nabucco som går ut på at regionens energiressurser må komme til det vestlige markedet og svekke Vestens energiavhengighet av Russland.I USA innrømmer man at det ikke er USAs første forsøk på å hjelpe med å utvikle marinen i de ovennevnte landene. Tidligere forsynte Washington dem med patruljemotorbåter innenfor rammen av utspillet ”Kaspisk vakt”. Men nå vil det, etter alt å dømme, være tale om betydelig alvorligere ting. For USA spiller Kaspihavet en meget stor rolle i dets geopolitikk. USA streber nå etter å få fotfeste i denne regionen for enhver pris. Det dreier seg ikke bare om kontroll med lokale energiressurser. Dette er viktig for USA for å realisere sine aggressive planer i forhold til Kina, Russland og Iran som vil følge deretter. Det er Aserbajdsjan USA satser mest på, fordi USA har opprettet særlig tette kontakter med dette landets politiske elite. Hvis USA involverer dette og andre land i regionen i militærteknisk samarbeid, vil det på den måten få en større mulighet til å påvirke deres politikk. Hvis USA vil levere alt som trengs til disse landenes marinestyrker, vil USA kontrollere deres militærmakt. Og hvis noen oppfører seg ikke slik som Det hvite hus ønsker seg, vil Amerika true med at det ikke lenger vil levere reservedeler og ammunisjon. Foreløpig forsterker alle landene ved Kaspihavet grupperinger av sine orlogsskip ved Kaspihavet mye fortere enn dette gjøres av Den kaspiske flotiljen i Russland. I følge opprustningsprogrammer til landene ved Kaspihavet vil antallet orlogsskip hos noen av dem øke innen 2015. Militarinseringstrenden er åpenbar. Det er helt anskuelig at landene som forutser noen militære trusler i tiden som kommer, rustes opp mot hverandre. En slik politikk øker ikke stabiliteten i regionen.

  • Spider1204

    Kraftutbyggingen i Kaspihavsregionen

    - Vi holder tradisjonen tro fokus på sørlige korridorer og kaspihavsregionens problemer . I dag vil vi en gang til ta for oss dette problemet. Vår gjest i dag er sjef Vitalij Protasov for energiavdelingens sektor  ved Instituttet for energi og finans. Vitalij Sergejevtsj, jer er glad over å hilse deg i Russlands Stemme.- Hver gang man begynner å snakke om turkmensk gass melder det seg uvegerlig spørsmålet, hva om Europa ikke får den. ”Hvorfor” er hovedspørsmålet som det er få som kan svare på det. Fordi – man skriver om dette ofte i den gule pressen – dette er som skulderreima til Porthos – ja, den er vakker på den ene siden. Her er denne gassen, man kan se denne. Men på den andre siden har man, om forlatelse, ikke denne.Og når det gjelder de gassressursene som Turkmenistan presenterer i forskjellige forhandlinger  viser det seg etterpå at tallene er noe upålitelige, de svarer i det hele tatt ikke til realiteten.  Er dette grunnlaget for påstanden om at Europa ikke vil få tukrmensk gass, eller har man noen annen forklaring?- Det finnes noen viktige faktorer. For det første gjør  et nokså stort antall parter  krav på turkmensk gass. For det første er den største spiller her ikke lenger Russland men Kina. Det antas at gassleveransene fra Turkmenistan til Kina vil komme opp i 40 milliarder kubukkmeter mot utgangen av dette tiåret. Tilsvarende har man Iran som man har en kontrakt med om leveranser av 12 milliarder kubikkmeter.Det finnes det indre forbruket som utgjør 16 til 20 milliarder kubikkmeter. Det finnes Russland som kjøper midlertidig ikke særlig store mengder gass. Det finnes Kasakhstan som også til en viss grad trenger turkmensk gass. Det er altso mange søkere. Og det finnes også for eksempel det såkalte prosjektet Turkmenistan – Afghanistan – Pakistan – India, gassledningen TAPI som forutstter leveranser av opp til 30 milliarder kubikkmeter gass til India på denne innviklete ruten. Derfor om Turkmenistan har…  Vel, Turkmenistan har alltid hevdet: vi er rede til å selge vår gass, vi selger denne til vår grense, alt som finner sted deretter er av ingen interesse for oss, spiller ingen rolle.- Holdningen er noe rar. Hvordan det? Vi selger og er ikke interessert i dens videre skjebne?- Nei. Og hvilken rolle spiller det? Poenget er at man betaler oss egentlig. Hvis Turkmenistan derfor har andre alternative varianter foruten Europa med passende betingelser, ja de vil gå med på dette, det er ikke noe problem. Tilsvarende har man enda et moment  – dette er uklarheten med de turkmenske gassressursene. For det første er turkmenerne ikke særlig lystne etter å slippe internasjonale eksperte til sine forekomster. Og ekspertanalysene som formelt kunngjøres som gjennomført uavhengig blir senere omtalt som i en viss betydning falske tall. Dessuten går enda et viktig problem på kort sikt ut på at utvinningen i Turkmenistan sterkt har gått ned etter krisen og nektelsen å kjøpe gass i samsvar med  tidligere inngåtte overenskomster. Som resultat har Turkmenistan kraftig kuttet sin utvinning. Dette førte til at landet vil trenge flere år for å komme seg og oppnå det tidligere nivå siden man måtte tette forekomster. Men jeg ville alikevel ikke si at dette er umulig – å levere turkmensk gass til Europa. I prinsippet lar dette seg gjøre. Jeg framførte en av variantene  – la oss si at dette er leveransene gjennom Russlands territorium, gjennom  South Steam. Hva er fordelen ved denne varianten? Turkmenistans fordel er klar, landet selger gass og får inntekt. Russlands fordel er at det kan serveres som en innrømmelse overfor Den europeiske unionen at man gir adgang til turkmensk gass men i bytte for fordelaktige betingelser for South Stream. Ikke nok med det, dette er en helt formell prosedyre siden det ifølge den nåværende europeiske lov finnes såkalte europeiske interesseprosjekter. Et europeisk interesseprosjekt forutsetter leveransenes diversifesering. Og det viktigste her er nettopp diversifiseringen av leveransekilder. Det finnes også diversifiseringen av leveransenes ruter. Men leveransenes kilde er Russland, den samme som allerede eksisterer i dag for Europa. Tilsvarende om turkmensk gass leveres gjennom South Stream vil dette bety at South Stream etter alle formelle tegnene må få status som et europeisk interesseprosjekt og følgelig motta fra den tredje energipakken, pakker av EUs lover som i dag skaper vesentlige risikoer for South Stream. Dette er tilsvarende en fordel for den russiske parten. Det er klart at Russland, det vil si Gazprom, med henblikk på monopolretten til den russiske gasseksporten og Turkmenistans lyst til å selge sin gass på den turkmenske grensen, vil kjøpe turkmensk gass og selge denne videre til Europa. Russlands ulempe her er at marginenen i dette tilfellet vil være mindre siden prisen for turkmensk gass vil være høyere enn gassutvinningens produksjonspris på Russlands territorium. Men dette kan allikevel i en viss situasjon med innrømmelser fra Den europeiske union og en forenkling av driftsforholdene for South Stream  gi visse fordeler. Tilsvarende vil Europa få turkmensk gass.- Og hvorfor blokkerer Turkmenistan forresten gjennomføringen av gassressursenes ekspertanalyser? For noen år siden snakket man mye og gjerne om at her er  denne Europas redning fra – som aviser i Europa skrev – Russlands overflødige innflytelse, her er denne eneste reelle veien – leveransenes diversifisering. Turkmensk gass. Det lot til at den ene parten skal være interessert, og det andre skal likeledes være interessert. Men la oss da gjennomføre en eksperanalyse. Men hvorfor gjør man ikke det egentlig?- Nei, formelt finner ekspertanalyser ikke sted. (uklart).- Men mellom formaliteten og realiteten er det som man sier Sahara-ørkenen.- Det er fullt ut sannsynlig at dette kan være forbundet med at de turkmenske gassressursene, de man har, i sannhet er mindre enn varslet av den turkmenske parten. Eller man har der noen teknologiske problemer med gassutvinningen. Det vil si at man har gass, men det er mye mer vanskeligere å utvinne denne enn det serveres for potensielle invest orer og så videre. Man er derfor interessert i å skjule delvis disse opplysningene.- Men hvorfor kan man ikke simpelthen si at man har gass men dens utvinning vil være noe vanskeligere, det finnes en hel rekke objektive teknologiske vansker. Man har denne, og dette er det viktigste. Hvorfor skal man skjule det ? For senere i etterkant når ruten er i drift, kan man så sperre av ventilen fordi – vel, gutter, om forlatelse – vi ikke kan gjøre mer, vi ikke har mer ressurser? Hva er så fordelen?- Fordelen er å skaffe seg mer fordelaktige betingelser.  Det betyr at hvis det viser seg allerede etter inngåelsen av tilsvarende overenskomster at forholdene er verre eller ressursene er mindre er prisen allerede fastsatt for gassleveransene. Et visst omfang… er fastsatt.      Det vil si, slutt, gutter, det vil bli gitt ekstra…. fra den turkmenske parten.-Og kan disse overenskomstene bli blokkert av Den europeiske unionen etter at sannheten kommer for dagens lys?- Det er vanskelig å si. For det første vil man ha konkrete kommersielle avtaler mellom for eksempel noe europeisk selskap og det tyrkmeske statsdrevne selskap.  Tilsvarende er dette i prinsippet en ikke kommersiell avtale, og om igjen,  hvis det handler om at man direkte har ført bak lyset. Men man må bevise dette.  For å hevde at dette er noe som direkte har ført bak lyset må man ha en bedømmelse av internasjonale  ekspertselskaper. Den turkmenske regjeringen har teoretisk ingenting med dette å gjøre.- Historien med denne halvgåtefulle, ja halvmytiske turkmenske gassen er faktisk ingen hemmelighet.  Jeg tror at de europeiske partene egentlig også er klar over at ikke alt er her i orden, ikke slik man ville ha. Det er derfor de ikke iler å virkeliggjøre dette prosjektet.- Til en viss grad ja. Men hvordan det enn er vil Europa tenge gass allikevel. Spørsmålet er hvilket omgang det dreier seg om. Interessen er derfor fortsatt på plass. Og prisspørsmålet som alltid.- Jeg vil minne om at Russlands Stemmes gjest i dag var sjef Vitalij Protasov for energiavdelingens sektor ved Instituttet for energi og finans.

  • Spider1204

    EU og dens holdning til gassleveranserRussland, en av nøkkelleverandørene av gass til verdensmarkedet, er klar over den fare som avhengigheten av ustabile politikere i transittstater står for. I denne forbindelse utabeider  Moskva en rekke nye ruter som vil gjøre det mulig å redusere slik avhengigheten uten å forpurre gassleveransene til EU og andre internasjonale markeder. I Europa kan man blant slike ruter nevne gassledningene Nord Stream, South Stream og Blå Stream.  I sine kommentarer til den russiske strategien med sikte på å diversifisere gassledningsrutene framholdt regjeringssjef Vladimir Putin at gasskrisen med Ukraina og dens følger for hele Europa har gitt en ekstra oppmuntring til raskt å utvikle andre alternative gassledningsprosjekter for transporten av russisk gass i regionen. ”Russland har lenge allerede vært klar over problemene som kan melde seg i forbindelse med upålitelige transittland som Ukraina og tatt beslutning om å diversifisere leveransene av sine energibærere.” Man vil i denne sammenheng virkeliggjøre to prosjekter – Nord Stream og South Stream. I Den europeiske unionen er man likeledes klar over problemet om transittrisikoer. Men i Brussel prøver man så langt å satse på gassprosjektet Nabucco og driver dermed seg selv i en felle. Man har jo hittil ikke løst problemet om rute og områder for prosjektets rørlegging. For eksempel, den tyrkiske del av gasskorridoren Nabucco. Fra begynnelsen av har landets ledelse knyttet deltakelsen i prosjektet til Tyrkias opptak i EU, noe som er Ankaras gamle drøm. ”Vi vil ikke støtte prosjektet dersom EU ikke slutter å blokkere den del av forhandlingene som gjelder landets tilslutning til EU.” – har Tyrkias statsminister sagt. ”Om vi viser oss i en situsasjon når energikapittelet er blokkert, vil vi selvsagt revidere vår holdning  til dette prosjektet.” Og selv om man i Tyrkia denne sommeren undertegnet avtaler om støtte til prosjektet Nabucco mellom konsortiet som driver prosjektet og fem departementer i transittlandene, forblir situasjonen uendret. Selv den aktive diskusjonen om den nye rutens veikart evner ikke å endre situasjonen til det bedre. Så mye mer som EU foreløpig ikke kan svare på kanskje nøkkelsspørsmålet: kan Nabucco greie de planlagte 31 milliarder kubikkmeter gass per år. Saken er den at man trenger andre kilder for å fylle hele røret med gass som planlagt. Iran blir ikke aktuelt i kraft av USAs politiske sanksjoner. Aksjonærene kan derfor fremdeles ikke ta endelig avgjørelse. De har hittil ikke fått til finansiering. Til tross for hele den politiske støtten fra Den europeiske union har Eurokommisjonen bevilget et meget ubetydelig beløp – rundt 200 millioner euro. De europeiske bankene har foreløpig gått med på å behandle muligheten til å finansiere denne ruten, men saken har gått i stå i startfasen. Nabucco har i Europa heller ikke kontrakter om kjøp, noe som medfører ekstra risikoer. Imidlertid har Gazprom overtalt europeiske selskaper å bygge South Stream. Franske EdF og tyske BASF vil få 15 prosent av prosjektet, og italienske ENI – 20 prosent. For å sette prosjektets del til lands ut i livet har man allerede undertegnet regjeringsavtaler med Bulgaria, Serbia, Ungarn, Hellas, Slovenia, Kroatia og Østerrike. For tiden utarbeider man den samlede tekniskøkonomiske begrunnelsen av South Stream. Dette betyr faktisk at prosjektet Nabucco har opphørt å være konkurrent lenge før begynnelsen av sin realisering som nå også blir trukket i tvil.

  • Spider1204

    Nabucco: største vansker

    Russland, en av nøkkelleveranderene av gass til verdensmarkedet, er klar over den faren som avhengigheten av ustabile politiske regimer i transittstater står for, og utarbeider derfor en rekke nye ruter som vil gjøre det mulig å redusere slik avhengighet uten å forpurre gassleveransene til EU og andre internsjonale markeder. Europa prøver for sin del å finne alternative veier. Herunder å virkeliggjøre gassruten Nabucco. Men dette støter i dag på to nøkkelproblemer som blir taklet av hver gassforretning, nemlig å finne lett tilgjengelige, pålitelige og store kilder av gass som skal fylle rørledninger med planlagte mengder i en lengre tid og ha kolossale startinvesteringer for å sette i gang slike prosjekter. Per i dag har initiativtakerne av Nabucco ikke løst disse to oppgavene, noe som forverrer ytterligere utsiktene over dette påfunnet som også uten dette er lite tiltrekkende blant investorene. Prosjektdeltakerne ventet at en stor del gass vil komme fra Kaspihavsregionen. Men av kaspihavslandene, nemlig Russland, Aserbaijan, Kasakhstan, Iran, Turkmenistan og Uzbekistan, har bare Aserbaijan vist interesse for prosjektet. Alle andre sentralasiatiske statene med enorme gassressurser har allerede eksklusive langsiktige kontrakter med russiske Gazprom, noe som utelukker deres eventuelle deltakelse i dette prosjektet, og Russland interesserer seg av helt forståelige grunner absolutt ikke for dette prosjektet. Det blir igjen bare Iran som den eneste kilden med store gassreserver ved Kaspihavet for dette prosjektet, men av de ovennevnte grunnene vil byggingen av slik strategisk gassledning til Europa med iransk gass ifølge analytikere være ensbetydende med det økonomiske selvmord.Så langt er det første nøkkelproblemet å finne gassleverandører  ikke løst, det andre – deltakerlandenes og de private investorenes nødvendige finansiering – lar seg foreløpig heller ikke løse. Situasjonen med finansieringen blir forverret også av dagens globale finanskrise.Bortsett fra andre like betingelser må prosjektet Nabucco overvinne et utrolig antall problemer og utfordringer for å konkurrere mot Russland på det europeiske gassmarkedet. Dessuten om man tar et hypotetosk tilfelle, man neppe kan forestille seg, når alle disse problemene er løst, har man blant prosjektdeltakerne fortsatt en alvorlig engstelse over at dette prosjektet  i beste tilfelle vil bli konkurranseudyktig, og i verste tilfelle i det hele tatt dødfødt grunnet Gazproms mer pålitlige og kraftige prosjekt South Stream som går gjennom samme geografiske regioner. Det russiske prosjektet blir for det første allerede bygget og har en kapasitet på opp til 30 milliarder kubikkmeter gass per år, om nødvendig kan kapasiteten bli utvidet med ytterligere 15 milliarder kubikkmeter til 45 milliarder kubikkmeter. South Streams tiltrekkende kraft blir enda større takket være det faktum at Nabucco for tiden befinner seg i utarbeidelsesfasen og trenger opp til 8 milliarder euro som ennå må bli funnet for å sette prosjektet ut i livet, det har ingen garanterte langsiktige gasskilder, og sist men ikke minst, om prosjektet settes ut i livet vil dens planlagte kapasitet ikke overstige 30 milliarder kubikkmeter gass per år. Det vil si konkurransen med russiske South Stream er tapt allerede i startfasen når prosjektet bare planlegges.